Selja bispedømme

Selja bispedømme fram til 1125

I den fyrste kristne tida var valdrisane underlagt biskopen på Selja. Eit bispedøme som trulg vart oppretta av Olav Kyrre i 1068. Det var eit av dei tre opprinnelege bispedøma; Oslo, Nidaros og Selja. Det er truleg legenden om Sunniva som har gjort at ein valte nettop Selja som bispesete – ei aude øy på nord-vestlandet. I 1170 vart bispesetet flytta til Bergen, og med det skifta det namn til Bjørgvin.

I 1125 vart både Hallingdal og Valdres prosti skilt ut frå Selja, og me vart no ein del av Stavanger bispedømme. Biskopane over Valdres har då vore:

Bjarnvard den saksiske Han var blitt vigslet av ingen ringere av paven i 1047. Etter sin vigsling kom han i en lojalitetskonflikt mellom erkebiskopen i Hamburg Bremen og kongen. Han dro derfor til Island. Der ble han den sjette misjonsbiskopen på øya og sagaen forteller: ”Han vigslet mangt det går gjetord om: kirker og klokker, broer og brønner, vad og vann, bjeller og andre nyttige ting. Og dette økte hans heder og og den aktelse folk følte for ham.”[9] Bjarnvard ble på Island i 20 år, så lenge Harald Hardråde styrte. Siden dro han tilbake til Norge og ble biskop på Selja. ”Sidan for han til Bjørgvin og der døde han, og alle er enige om at han hadde vært en bemerkelsesverdig mann”.

Magne Han nevnes i 1115 og 1128. Ved en anledning, gjengitt i Morkinskinna irettesatte han kong Sigurd Jorsalfare. Kongen ville skille seg fra dronningen og gifte seg med en kvinne som het Cecilie. ”Og det synes du at du kan gjøre i mitt bispedømme – å føre skam over Guds lov og den hellige kirke og dens bispeembete?[11] Kongen ble rasende, dro fra Bjørgvin i all hast og giftet seg i Oslo.